Jo, kom igjen. Se litt på feriebildene våre. Her, for eksempel. Her er onkel Oddvar og tante Gauda som vi besøkte i Setesdal, og du ser at utslettet til Oddvar er mye bedre om sommeren, særlig i lysken. Du ser det på bildet, sant? Og tante Gauda har tatt voldsomt av siden hun bare spiser epler og grovt brød, så nå er hun under 140 kilo, og det er jo trivelig. Her er vi på stranda, og der traff vi foreldrene til Eivind som du gikk i klasse med. Hun er psykolog og han er noe innen media eller data. De var forresten i Danmark i juni, det er derfor de er så brune. Du er på bildene at de er brune, sant. Ja, jo, det ser du.

Her ser du tydelig at onkel utslettet til onkel Oddvar er mye bedre, sant?

Og her ser du den rododendronen vi gikk forbi i Vennesla. Det er den eldste rododendronen i hele kommunen, det kan du nesten se på bildet, sant? Enorme rododendron. Umulig å få med alt på ett bilde. Her er Rolf og Beate foran rododendronen, de var jo med til Vennesla, for de har hytte i Hægebostad, rett ved vannet der, som du ser på dette bildet her. Du ser det, sant? Ja, det ser du. De har malt hytta grønn, som du ser på dette bildet. Jeg likte det ikke, men de smiler jo på bildene, så de likte det nok sjøl.

Ja, altså, bildet er kanskje ikke så godt, men du ser at de har malt hytta grønn, og det er jo litt spesielt, selv om de er fra Sola, og der er det jo litt av hvert, for å si det sånn.

Og her er vi på Tenerife. Du ser jo at far er blitt brun. Han står rett ved den eldste bygningen på Øst-Tenerife. Den kom ikke med på bildet, men du kan liksom ikke få med alt. Og det er bildet som er uskarpt, ikke far. Brynjar står til venstre, og den magetaska han har fått seg der, den var ikke billig. Men hun som solgte den, som du ser her, du ser henne, sant?, hun hadde en mor på sykehus, så Brynjar ville ikke prute heller. Oi, off, her ser du at Brynjar fremdeles har den samme badebuksa, mens kroppen er mye mindre. Du ser jo egentlig hele juvelskapet, sant? Jerusalems porter står vidt åpne. Men vi kan jo ikke si at han ikke kan være med på bildene heller. Og her ser du den nye jordfreseren vi kjøpte, og her er en sopp og her er en… hva er det?…jo, en hoggorm eller en sykkelslange. Dette bildet er av Manos, en kelner på Tenerife som – du vil ikke tro det – kunne norsk og hadde jobbet på Dolly Dimple’s i Mandal. Vi fikk den sørvisen, og der ser du kona Gabi i den tradisjonelle Zwazi-kjolen, tror det var det den heter, du ser den på bildet, sant. Her danser vi tradisjonell gresk tzatziki, og hvis du ser skikkelig godt etter, det var litt mørkt bilde, så ser du en av de eldste potteplantene på hele Øst-Tenerife, en souvlaki, i bakgrunnen.

Her danser vi Tzatziki på Tenerife, og det sklir nesten ut i jenka, men det var fordi noen fra Østfold eller Østerrike eller Jelsa ikke hadde rytmesans, men sånn blir det jo fort når man er litt utpå, sant?

Ikke tro at vi drakk mye, for det gjorde vi ikke, selv om det kan se sånn ut på bildet. Det var Manos, sa jeg at han snakket norsk? – som kom med masse flasker, nesten gratis. Og han bare «skål, vænner» og der ser du maten, kanskje litt uskarpt, men altså den vannmelonen var bare…du ser nesten på bildet at den var helt spesiell. Og her…off, ja, disse lå ved siden av oss på stranda, og jeg tok dette litt i skjul, for ser du at han har tatovert «Zlatan Ibrahimovich» på magen. Og Zlatan er jo fra Norge, så…Ikke det, nei vel, men se på den frisyren, han var nok tysk. Han ser i alle fall tysk ut, synes du ikke? På bildet? Se på bildet og si at han ikke er tysk? Og her ser du all den jorden vi kjøpte på salg. 3 pakker for 100. Det er så billig at jeg tok et bilde, og du ser så vidt Ingolf og Henriette bak der, for de kom på besøk. På dette bildet ser du at Ingolf har blitt helt grå i håret, men det er kanskje ikke så rart når han er 93. Ser du hva Henriette har strikka? Ja, du ser det på bildet, sant? Det er Jesus i Getsemane, og det er søren ikke enkelt å strikke, så jeg følte jeg måtte ta et bilde. Og der ser du ungene til søskenbarnet til mor til han som var gift med Stian, som altså blir dine…tipp-ste-firmenningen på farsiden. De traff vi i Oslo, du ser det på bildet, sant? Rett ved slottet, og tror du ikke vi vikk se vaktskiftet, det har vi ganske mange bilder av, vil du se?

- Så Jonas begynte i første klasse sist uke?

- Jess. Liam også?

- Ja, plutselig er de skoleunger. Og Jonas var klar for å begynne på skolen?

- Å ja, Jonas var veldig klar. Jeg vil nødig skryte av min egen unge, men han kjedet seg litt i barnehagen det siste året. Mulig han er litt over snittet intelligent.

- Min og. Liam skriver navnet sitt og alt.

- Å ja, Jonas og. For- og etternavn.

- Ja, Liam kunne adressen også. Og han kunne litt om store og små bokstaver.

- Jonas lærte seg faktisk litt løkkeskrift i sommer, så han var veldig klar.

- Løkkeskrift? Ja, jo, Liam drev litt med løkkeskrift, men han ble mer hekta på tall. Kunne faktisk pluss og minus da vi reiste fra Danmark.

- Jasså? Vi gikk gjennom 1, 2, 3, 4, og 5-gangen på en rasteplass syd for Flekkefjord. Litt repetisjon i bilen, så satt det da vi kjøpte is på Moi. Du skulle sett fjeset på hun i Kiwi-kassen da Jonas kom inn og sa han han skulle ha f(x)=2x – 3y, der x tilsvarer roten av y derivert. Vi endte opp med 17 kroneis og fire baconpølser.

- Bare opp til 5-gangen? Vår Liam kan hele den lille multiplikasjonstabellen, og den lærte han seg – på egen initiativ – som fireåring. Han har forresten aldri tisset på seg – eller brukt bleie.

- Ja, jo, men Jonas kan gangetabellen på både norsk og engelsk. Han holder seg stort sett til Oxford-engelsk.

Dag Solstad på sin første skoledag. Han var god til å rekke opp hånda, og han kunne nesten alle bokstavene, i alle fall vokalene.

- Liam jobbet litt med den kinesiske multiplikasjonstabellen, men han kan den nå. De har jo 98 tegn i sin tabell. Han hadde den som pauseunderholdning mens han leste Dag Solstads romaner da vi var i Leogland.

- Jonas likte ikke Solstad. Mente han var for enkel i sin omgang med samtidens eksistensielle utfordringer. Men da han som fireåring leste Marx, og særlig Descartes, fikk han godt utbytte. Litt av utfordringen var at han samtidig jobbet hardt med O2-opptaket for å forbedre tidene på 800-meteren. Ikke dumt når han nå skal ha gym.

- Det blir noe kort for Liam. Han er mer 5000-meterløper. Ja, når han ikke er trener til triatlon da. Lærte jo å svømme som 3 åring, så…

- Jo, men man kan bli en ok svømmer selv om man begynner seint. Jonas svømte jo flytende som 2-åring.

- Liam spilte for mye sjakk på det tidspunktet til å fokusere på svømmingen. Han hadde faktisk sin egen versjon av dronninggambit som Magnus Carlsen senere har brukt. Carlsen fikset den ikke helt, men du vet…

- Jonas droppet sjakken da han – rett før toårsdagen – kom på at han ville bygge sin egen partikkelakselerator. Var hekta på fysikk på den tiden. Og kjemi. Først ville han ha temaet «Sabeltann: sosiologien rundt vestens kommersialisering av østens maritim-maskuline sekundærnæringer». Men han valgte til slutt «likevektsgeometrier og Born-Oppenheimer-tilnærmelsen». Og pølser og gelé.

- Pussig at du nevner det, for Liam var svært kritisk til en del teori rundt sorte hull etter at han finleste bøker om Tolman–Oppenheimer–Volkoff-begrensningen. Halvannet år gammel hadde han Stephen Hawking i kne i en diskusjon på nettet. Hawking ga seg med tre gråte-emojier og et hvitt flagg.

Jonas drodlet fram ideen til Google, fordi han kjedet seg i føreste klasse: Kilde: Foreldrene til Jonas.

- Jonas har laget sin egen nettleser.

- Liam har laget to.

- Jonas utviklet sin egen økonomiske teori som ettåring.

- Liam forutså finanskrisen da han var 9 måneder.

- Jonas oversatte Shakespeares samlede verker til både mandarin OG swahili mens han ammet seg selv.

- Liams første ord var «røntgenkrystallografi er blitt en svøpe for molekylærbiologien». Da var bare hodet ute.

- På ultralydbildene viser Jonas fram en plansje over forslag til en rekke forbedringer av Beethovens Symfoni nr. 5 i c-moll op. 67. Der hadde han blant annet en sylskarp kritikk av bratsjens rolle.

- …den nynnet faktisk Liam under sin egen unnfangelse. Han tok imot seg selv på sjukehuset, mens han utførte en blindtarmstransplantasjon på seg selv.

- Jonas unnfanget seg selv. Trengte ingen hjelp til det.

- Ja, nei, så… de virker mer eller mindre klar for skolen, ja.

- Viktig at vi ikke legger press på dem. La dem være unger.

Vi i komiteen for kvinners frihet har satt opp noen enkle retningslinjer for bekledning for å sikre kvinners frihet. Så, i all enkelhet:

Dere kan ikke gå i kort skjørt. Det kan virke seksuelt opphissende på menn som ikke kan kontrollere seg. Derfor må dere gå med langt skjørt, men ikke for langt, for det kan være et tegn på at dere lider av undertrykking fra en skummel religion. Ikke gå med singlet, for det kan virke seksuelt opphissende på menn som ikke kan kontrollere seg. Samtidig vil vi ikke ha noe heldekkende jumper, for det kan være et tegn på at dere lider av undertrykking fra en skummel religion. Eventuelle shortser må ikke være for korte, for det kan virke seksuelt opphissende på menn som ikke kan kontrollere seg. En grassat lang shorts er heller ikke bra, for det kan være et tegn på at dere lider av undertrykking fra en skummel religion.

Nei til dette.

Ta gjerne sokker på, men ikke sånne korte ankelsokker, for det kan virke seksuelt opphissende på menn som ikke kan kontrollere seg. Det er heller ikke bra med veldig lange sokker, for det kan være et tegn på at dere lider av undertrykking fra en skummel religion. For vår del må dere gjerne gå på stranden, men ikke i for liten bikini, for det kan virke seksuelt opphissende på menn som ikke kan kontrollere seg. Samtidig vil vi ikke se folk i burkini, for det kan være et tegn på at dere lider av undertrykking fra en skummel religion. Vi vil ikke se oppsatt hår, for kan virke seksuelt opphissende på menn som ikke kan kontrollere seg. Dere kan heller ikke dekke til håret, for det kan være et tegn på at dere lider av undertrykking fra en skummel religion. Vi er åpne for at dere kan ha på dere støvletter, men ikke for støvlettete, for kan virke seksuelt opphissende på menn som ikke kan kontrollere seg. Samtidig må de ikke være for lite støvlettete, for det kan være et tegn på at dere lider av undertrykking fra en skummel religion.

Nei til dette.

Hvis dere bruker fliseklemmer, ikke bruk for fliseklemmete fliseklemmer, for kan virke seksuelt opphissende på menn som ikke kan kontrollere seg. På samme tid må ikke fliseklemmene være for lite fliseklemmete heller, for det kan være et tegn på at dere lider av undertrykking fra en skummel religion. Bruken av sælbuvotter må være slik at sælbuvottene er akkurat så sælbuvottete at de er særlbuvotter, men ikke mer, for kan virke seksuelt opphissende på menn som ikke kan kontrollere seg. Men hvis sælbuvottene er for mye sælbuvottete og sælbuvottdekker for mye av sælbuvottene, så er det ikke bra, for det kan være et tegn på at dere lider av undertrykking fra en skummel sælbuvott….sorry, religion. Skummel religion.

Nei men for hel…NEI TIL ALT PÅ DETTE BILDET!

Ellers kan dere kle dere akkurat hvordan dere vil!

Girl power!

Hos oss er alle bilder og alle situasjoner et potensielt julakort.En gang tok svigermor et bilde som viste én av ungene, venstrearmen til Daglig leder, noe som kan ha vært den ene foten min – og en enorm stålampe. Den siste ungen var på do, og det var helt åpenbart for alle som så bildet at det måtte være noe helt spesielt med den stålampen, siden den dekket 80 prosent av bildet. Men like fullt:

- Der ja! Det kan ver julakortet det der. Flott julakort. Jaaa, ta det som julakort.

Julakortet 2012. Sokkene symboliserer barnet i krybben, ledningen representerer…vel, den bare lå der.

Joda. I samme selskap tok Daglig leder et bilde av min svoger og svigerinne i et kaotisk øyeblikk. De har to unger. Ingen av dem viste på bildet, for de stakk av. Svogeren min så ut som han var midt i et hjerneslag, mens kona hadde skjørtet oppi strømpebukså og en frisyre som tydet på at de nettopp hadde kommet fra soverommet og unnfanget unge nummer tre. Et grusomt bilde som Daglig leder kommenterte sånn:

-Nååååå, det kan jo ver julakortet. Litt sånn, du vett, løye, vettu. Julakort, altså. Løye julakort.

1. juledag i fjor, første dagen etter at julakortpanikken har lagt seg, ble hele familien stablet inntil julatreet. Det eldste avkommet nektet å se opp fra telefonen. Det yngste avkommet hadde kokt over og tatt av seg alle klærne. Daglig leder rant i øynene, for hun er allergisk mot julatre, pinnekjøtt, gavepapir, gløgg og marsipan. Undertegnede var på do.

Bildet? Mulig julakort, selvfølgelig.

Julakortet 2013. Vi pusser opp kjelleren. (Bildet er fra naboen, for vi startet strengt tatt ikke oppussingen før i mars).

Jo nærmere jul vi kommer, dess lavere ligger lista for hva som kan bli julakortet. I mars er det hele familien med lyssetting, fine klær og frisørtimer som gjelder. Så sklir det ut. I mai holder det at alle er med og at alle har klær på. I august starter panikken så smått og det er brukbart med tre av fire familiemedlemmer og at ingen er helt nakne. I september

En gang, litt seint i november, tok Daglig leder bilde av det gamle pennalhuset til yngstemann og utbrøt:

-Eg tror jammen atte me har julakortet her. Ka tror du?

Julakort 2015, fra en enestående tur til Dyreparken (strengt tatt i 2009, men du vett). Neste år satset vi på å få med hele kamelen, jaffal en.

Jeg synes ofte synd på Daglig Leder som må holde ut med undertegnede, men sjelden er det så synd i henne som når hun fyller år. Jeg er nemlig en under middels god presangkjøper. Jeg har bare ikke anlegg for å kjøpe presanger. Ett år fikk Daglig Leder en potteplante, noe som for meg var et slags romantisk høydepunkt. Det var i det minste marginalt bedre enn året før. Da fikk hun gavekort på potteplante. Det høres kanskje ikke all verdens ut, men da må jeg nesten opplyse om at hun året før der igjen fikk et løfte om at hun skulle få et gavekort på potteplante.

Gave, type romantisk +

Når jeg sier potteplante, er det en sannhet med visse modifikasjoner. Vi snakker strengt tatt om en kaktus, og noen potte har hun vel aldri fått. For å gjøre vondt verre: Daglig Leder er – viser det seg – kolossalt allergisk mot potteplanter generelt – og kaktus spesielt. Dermed har mine gaver i praksis vært et utslett av bibelske proporsjoner, grassat med snue og ei hosting som ligger i brytningen mellom kols og dødsralling. Eller, som året før, et gavekort på et utslett av bibelske proporsjoner, grassat med snue og ei hosting som ligger i brytningen mellom kols og dødsralling. Og året før, et løfte om et gavekort på…ja, du ser mønsteret.

Mitt verste år (2007) våknet jeg kaldsvettende og livredd klokka 05.00 og innså at jeg hadde glemt hele gaven. Da var det bare å liste seg rundt i huset og finne det som var tilgjengelig. Dette året, da familien satt på senga med frokost, lys og barnetegninger, pakket Daglig Leder opp en boks vitaminbjørner, en pakke safarikjeks, en enorm skiftenøkkel, en t-skjorte fra Østraat Betong og en papirlapp med et løfte om å kjøpe et gavekort på potteplante.

Dette året var, skal jeg være helt ærlig, bare et lite hakk bedre enn 2006. Det året kom familien, under min kommando, ravende inn med lys, barnetegninger, knekkebrød og en lapp med løfte om gavekort på potteplante dagen før hun fylte år.
Jeg er sjeleglad jeg slipper å være gift med meg.

Vi har hatt et hint av omgangssyke i heimen. Når jeg sier et hint, så mener jeg at portene til Gamle-Eriks heimstad sto vidåpne i 24 timer. Det var en syndeflod av gårsdagens pasta med bacon, pannekaker, frokostblanding og appelsinjuice som de tre kvinnelige bestanddelene i heimen sørget for å spre jevnt utover i hele huset. Og jeg mener hele huset. I kjelleren lå Daglig Leder i en slags fødestilling (mulig seteleie) og forkynte at hennes aller siste time var kommet. Det var en episk forestilling, en slags blanding av dødsralling og Tarzan-hyling. Undertegnede holdt håret og trøstet, men like etter ble det ropt fra førsteetasjen.

Arbeidsverktøy mandag til onsdag.

Der løp det eldste avkommet, likbleik rundt nebbet, mot toalettet. Hun nådde det – nesten. På gulvet oppsto det et slags verdenskart av halvfordøyd baconpasta. Ungen ble dytta inn på badet. Hun plasserte naturligvis begge beina i svineriet så det skvatt et godt stykke opp på veggen. Ungen dusjet, mens hun spydde. Far tørket.
Da ropte unge nummer to. Hun nådde på ingen måte fram til toalettet. Fra den klumpete, brune innsjøen i senga gikk det en elv av baconpasta og halvfordøyd havregryn ut på gangen, ned trappen og inn på badet. der sto den eldste og dusjet/spydde. Far tørket.
Da ropte Daglig Leder, som nå lå på det helt siste, fra kjelleren. Det var akutt behov for et håndkle. Far tok håndkleet og løp, bare for å tråkke rett i Afrika-delen av den yngstes oppgulp. Mer tørking av gulv/vegg/trapp. Daglig Leder fikk håndkleet – akkurat for seint. Far tørket sofa, da det ble brølt fra andre etasje. Eldste avkom hadde sprayet gangen – og minste avkom – med det som var igjen av baconpasta. Far tørket gulv, vegg, minste avkom og seg selv.
Da ringte telefonen, og i forfjamselsen tok far telefonen. Det var Aziz fra Veitvet som ville kjøpe Peugeoten jeg hadde lagt på Finn, og lurte på om det var rust på kardangen.
Så, til kness i baconpasta og kringsatt av gårsdagens baconpasta ble Peugoten solgt til Aziz fra Veitvet.
Sånn sett var det bra dag.

Therese Johaug ble ferska i å ha brukt Lypsyl under et idrettsstevne. Noen sier dette ikke har hatt noen prestasjonsfremmende effekt, men min erfaring tilsier det motsatte. En fredagskveld satt jeg og Daglig Leder foran fjernsynet. Vi hadde spist en aldeles glimrende meksikansk rett – taco (anbefales virkelig!) – og barna sov (ja, ja, det er frivillig å lese videre). Jeg hadde i kledd meg min aller fineste joggebukse og en litt pirrende, synes jeg sjøl, t-skjorte fra Østraat Betong. Kanskje det ble en romantisk åpning mellom Nytt på Nytt og Skavlan? Glipa er ikke stor, men etter å ha vært gift i 15 år lærer man seg å være effektiv (som sagt, det er frivillig å lese videre). Denne kvelden hadde jeg utstyrt meg med et hemmelig våpen. Fredagen før fikk undertegnede nokså krass kritikk for fuktighetsbalansen i lepperegionen, og da ble det bare Skavlan og soving. Denne kvelden hadde jeg vært på Kiwi og handlet meg opp. En ok potteplante og lakrisbåter til Daglig Leder, og til meg selv: Lypsyl.

En sånn burde jeg ha kjøpt, men de hadde bare den med sitrus og salamander.

Jeg er en enkelt gutt fra Hommersand, så jeg går alltid for den vanlige blå Lypsylen. Den hadde de ikke, så jeg endte opp med en Lypsyl med sitrus og koriander eller salamander eller noe sånt.
Uansett. Daglig Leder var, slik jeg husker det, lit hoien etter å ha sett intervjuet med Bruce Springsteen på Skavlan. Undertegnede nynnet litt på “Human Touch”, smurte et godt lag med Lypsyl og tok sats. Daglig Leder fektet bort forsøk nummer en, men da jeg gikk over på “Tunnel of Love”, samt minnet om den romantiske potteplanten og lakrisbåtene, da ble det fyr i peisen.
Lypsylen virket definitivt prestasjonsfremmende. En stund.
Problemet er at Daglig Leder er kolossalt allergisk mot både sitrus, koriander og salamander. Den tunge pusten og blodrøde ansiktsfargen tok jeg først som et positivt, romantisk tegn, men cirka 45 minutter – og en adrenalinsprøyte hos legevakten senere – var romantikken litt over.
Først meg, så Johaug. Vær forsiktig med Lypsylen, folkens.