Jeg anser meg som en håpløs romantiker, med noe mer vekt på “håpløs” enn på “romantiker”. Jeg er for eksempel et unikum på å feire bryllupsdager. Det er 14 år siden (kjære Gud, la det være riktig) jeg slo meg sammen med Daglig Leder. Vår første bryllupsdag glemte jeg, men det var ikke min feil. Det var VM det året, og jeg hadde fullt fokus på kampen mellom Slovenia og Paraguay. Andre året var jeg mer på hugget, men bommet med én dag. Jeg var sikker på at vi giftet oss på en lørdag, og at det gjaldt livet ut. Det viste deg at det er datoen man markerer.
Klassisk, romantisk bryllupsdagspressang.
Tredje året traff jeg datoen, og sto klar med gavekort på cd og den aller største potteplanten jeg fant på Ikea. Gavekortet viste seg å være utgått på dato, og Daglig Leder var så kolossalt allergisk mot vedkommende potteplante at vi til slutt feiret bryllupsdagen på legevakten.
Det fjerde året hadde vi omgangssjuke.
År femte feiret vi romantikken ved å overnatte i en lavvo på campingplassen på Hirtshals. Et enormt romantisk potensial, bortsett fra den andre familien i teltet, samt at Danmark ble rammet av det verste regnværet siden syndefloden.
Det sjette året hadde vi omgangssjuke..
Det sjuende året hadde Daglig Leder migrene og jeg måtte droppe min romantiske plan om å gå for full pakke på Burger King.
År åtte prioriterte jeg Viking, og mine romantiske tilnærmelser da jeg kom hjem var mindre vellykka, selv om Viking hadde slått Brann og jeg var…vel, hoien.
Det niende året hadde vi omgangssjuke.
I år, bryllupsdag nummer 14 (kjære Gud, la det være riktig) skal vi feire i Danmark sammen med 23 unger og 12 voksne. Og det er EM. En av ungene er allerede litt kvalm.
I love you, baby, men det skal holde hardt.