Naturen, her ved et får i ulveklær.
De siste ukene har vi vært vitne til tragiske ting. Grusomme ting. Senest i går fortalte TV2 den grufulle historien som ulv som hadde drept sau. “Det er en ordentlig dyretragedie” sa bonden.
I forrige uke fortalte en fortvilt reineier at havørn forsynte seg av reinflokkene. Den kyniske og utspekulerte ørnen drepte reinkalver. “En dyretragedie” mente samen som ble intervjuet.
Nå er ikke jeg all verdens bevandret i denne naturen, men jeg blir mer og mer for en nedleggelse av hele marakkelset. Vi kan ikke tolerere at ulv tar sau. En gang så jeg en katt som hadde tatt en mus. Dette grufulle synet har fulgt meg siden. Jeg gråt i flere døgn. Jeg fikk ikke sove. Jeg kunne ikke spise, bortsett fra et par pølser og litt kylling.
Bare tanken på dette grusomme barbariet ute i naturen gjorde at jeg ble liggende i fosterstilling på ku-skinn-teppet mitt og hulke over disse stakkars dyrene som må leve med denne typen overgrep. “Hvorfor?” ropte jeg. “HVORFOR?”, mens svette og tårer blandet seg på innsiden av skinnjakken. Snue blandet seg med sinne og fortvilelse da jeg gjorde et tappert forsøk på å grille koteletter, og hjortegeviret på veggen ga meg ingen svar.
Dreping og spising har ikke noe i naturen å gjøre. Enten må dyrene få streng beskjed om å ta seg sammen, ellers må vi bare legge ned hele naturen. Vi kan ikke ha en natur der det er “spis, eller bli spist” som gjelder. Mine unger skal ikke måtte vokse opp med en natur der “den sterkeste overlever” er regelen.
De oppfører seg som dyr der ute i naturen.
Noe må gjøres.
Vi kan ikke ha det sånn.
Vi må legge ned naturen.